Rommet - diktblogg

No kjem endå eit nytt innlegg. Ei oppteikning frå kjellerdypet. Om tre dagar, fire månadar, kanskje fem år. Då sprekk det. Innvollane har knytt seg så lenge at dei vil sprekke. Umoglege garn av uoppnøsta tanketrådar vil løyse seg opp. Og då skal eg strikke ei jakke der det står "No kjem eit nytt innlegg: Eg sprekk!"

No har eg røykt ti sigarettar og nytt utsikta på stjerneklår himmel ved fjorden. Det er alltid godt å sitje ved fjorden og kikke opp mot fjelltoppane.   Hardt å nå dei er det likefullt. Eg når dei kanskje i morgo, kven veit. Eg har vore der før, som eg også har vore i det svarte vatnet i den svarte tida.

Å verte eldre er det same som å byrje eit nytt liv om og om att, sa forfattaren Håvard Rem. (min oversettelse) Men  mennesket si lengsle etter lukke,  vert den realisert i desse nye liva? Kanskje lukka låg der, ein tendens, ei lukke som me ikkje såg i overgangane. Den lurte under teppet, i treverket.. Eg trur draumen er nyttig, eg trur det er draumen me ber på som gjev oss liv. Sjølvrealisering i dag handlar, etter mitt syn, for mykje om idealet etter å skulle realisere sine potensial. Å skulle ta eigne valg, stå for dei og til slutt, då kan ein få "lukkegevinst".  Men er dette nok? Vil ikkje det eine vi strekkjer oss etter, det som vi hardt jobbar mot, det som driv oss. Vil ikkje dette svinna hen, forvitra ved målstreken? 

Et umenneskelig ansvar vil jeg si, et det ansvar en forelder legger på sitt barn om å yte rollen som forelder. Å tildeles en slik rolle som barn er en utilgivelig handling.  I tillegg til skulle lære å måtte ta lærdom ovenfor seg selv i en sårbar fase, får man et uforberedt ansvar for sine nærmeste omgivelser.  Det medbringer konsekvenser i livet. I verste instans fører det til at man til sist dør, i møte med sin egen utilstrekkelighet. Men i tillegg medfører det at man står igjen som en styrket person. På tross.

Klinkande klare dråpar kontrastar til bomullstilvære i været som tynger augo og sløvar stega tenk å kunne tre inn i dråpane dryppe ned frå toppane og lande med eit smell på hard asfalt eg vil vera regnet som sklir nedover bakkane flyg rundt blant toppane plagar kroppane piskar ansikt og lagar bråk

Det fins mange slags mennesketyper. I vår tid deles mennesketypene inn i kategorier, noe som er veldig fordelaktig om man jobber innenfor psykiatrien. Vi har ulike former for kategorisering av personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, narsissistisk, paranoid, schizoid, hysterisk, dyssosial etc etc.. Kategoriene er verktøy for å  objektvisere  avvikeren  Kategorisering er et verktøy til tilfredsstillelse for analytikerne. En relevant problemstilling, som mange antagelig har erfart, er følgende: Hva med mennesketypene som ikke passer inn i kategoriene, de som ikke kan diagnostiseres. Hvem er de? Er de gjennomsnittet, summen av den generelle oppfatning av hva som er normalen ? Er de døde sjeler? I hvilken kategori kan de plasseres innenfor? Når ble det slik at vi ønsket å bli definert som normal og gjennomsnittlig, fremfor å være unik? Jeg har alltid undret meg over hvem disse menneskene er. Hvordan de lever, hvem de er, og hva de ønsker av livet.  Men...

For hver time, hvert minutt og sekund av tiden jeg er omringet av, forsvinner jeg mer og mer ut. Til den jeg ikke kjenner. En fremmed. Meg selv. Et annet selv.  Min fysikk eldes i utakt med min selvbevissthet. Jeg blir mer og mer fremmed for meg selv for hver dag eldre jeg blir. Den gjennomtrengelige, ufravikelige splittelsen. Språket er luft. Døde og oppbrukte bilder strøs for raust utover landskapet, som tusenvis av visne løv. Språket mitt er fengsel, en barriere for all selvutfoldelse. Alt er språklige bilder.  Språket degenerer og forfaller i utakt med den stadige let etter ord som skal beskrive det som ikke kan sies. Det uutsigelige. Språket motsetter seg min bruksrett. Jeg er åndssløv og et kjellermenneske som bør holde meg der, I kjelleren. Isolert og alene er den tryggeste tilværelsen. I møte med andre dør jeg av tørst. En dør. En overgang. Terskel, gjennomgang, fire kanter, lister, metafor for fornyelse. Eller endring. Erindring. Hva skjedde bak lukkede dører? Hvem s...