Rommet - diktblogg

Kommunikasjon er noe man gjør på tvers av hverandre, man mister ordene midt i mylderet av tegntolkninger, ansiktsuttrykk, gester.

Veggene males, livseliksiren min klesses utover veggene, malerkosten er innhyllet i blod, lager strøk på nyhvitmalte vegger. Tomme vegger, uten innhold, maler pøler av mitt rene blod  - veggene røde, store og grisete strøk. Livet mitt males først i rødt, kjøttet parteres deretter og tilberedes i kokekar. Fosskoker all ånd og legeme sønder og sammen i en og samme kjele. Og restene av all ånd fordamper. Da har man uytnyttet mitt potensiale. Til å bli deler av et åndelig interiør, og en mindre kulinarisk matopplevelse.  Alle må gjøre noen nytte i livet, ikke sant

Leser Emily Dickinson for øyeblikket, Gjendiktet av Kurt Narvesen Utfordrende lensning. Spesielt et dikt utmerket seg i mylderet av de vakre skildringene hennes: "Godt å ha mistet dem Når man vet de er reddet! Jo nærmere de forlot oss jo nærmere skal de, fornyet, Stå ved vår Høyre Side- Kjæreste - er de Døde- Derefter de som stod opp for å dra Og så tenkte de på oss, og ble-" Ved første øyekast formulerte det seg frem et spørsmål, hvem er "dem"? Hva skal de representere? hvorfor skulle "de" bli reddet for så å nærme seg seg, fornyet. Hva er det som gjør "dem" fornyet? Og like viktig, hvorfor er det godt å ha mistet dem? Derefter de som som stod opp for å dra. Og de tenkte på oss, og ble.. - Dro hvor? Ble hvor? Ble værende med oss? Hvem er oss? Leserene? Mennesket som ånd? Den kollektive verdens-ånd? Er det er allusjon til Jesus eller Apostlene? Det kan være en allegori i en viss forstand, om man tillegger diktet en allegorisk...