Om språk
For hver time, hvert minutt og sekund av tiden jeg er omringet av, forsvinner jeg mer og mer ut. Til den jeg ikke kjenner. En fremmed. Meg selv. Et annet selv. Min fysikk eldes i utakt med min selvbevissthet. Jeg blir mer og mer fremmed for meg selv for hver dag eldre jeg blir. Den gjennomtrengelige, ufravikelige splittelsen.
Språket er luft. Døde og oppbrukte bilder strøs for raust utover landskapet, som tusenvis av visne løv. Språket mitt er fengsel, en barriere for all selvutfoldelse. Alt er språklige bilder. Språket degenerer og forfaller i utakt med den stadige let etter ord som skal beskrive det som ikke kan sies. Det uutsigelige. Språket motsetter seg min bruksrett. Jeg er åndssløv og et kjellermenneske som bør holde meg der, I kjelleren. Isolert og alene er den tryggeste tilværelsen. I møte med andre dør jeg av tørst.
En dør. En overgang. Terskel, gjennomgang, fire kanter, lister, metafor for fornyelse. Eller endring. Erindring. Hva skjedde bak lukkede dører? Hvem står i døråpningen og sperrer veien? Hva venter bak den andre siden? Dør er et briljant ord ladet med mening, men dessverre en oppbrukt metafor. Eller tatt for gitt, uutforsket. ”Dør” kan være noe universelt. Liv, Død, angst. En fantastisk metafor som har gjort seg fortjent en æres medaljong. En rekvisitt, eller et møbel. Noe hverdagslig. En nøkkel også mye brukt. Hva med å finne nye uutforskede bilder i språket? Trenger ikke gjøre de helt avantgarde, men like fullt. Her trengs ett trent og ukonvensjonelt blikk for å se nærmere på ordene. Eller smake på substantivenes betydningspotensial. Dikt. Betydningstetthet. Fortettet og uendelig potent.
Hva leter jeg etter..? Et sagn eller et dikt, en novelle, en anekdote, en roman. Jeg vil aldri kunne skrive en roman. Jeg er uforberedt. Jeg er en kunnskapløs en. Jeg er tom. Mitt indre vil aldri kunne fylle en roman. Ikke en interessant en. Min fantasi kommer til kort. Hva skulle den handle om? Vi har nok av emner å ta av, men alle er dekket. Eller er de? Kanskje jeg skulle skrive en roman om å være fortapt? Alle har vært fortapt på ett eller annet sted i livet. Men jeg kan skrive en roman om de som er (for)tapt i hele sitt indre av dagen. Fortapt i språket. Fortapt av hele sin pust, sin ånd. Fortapt i sine fingre, sine tær, sine lepper. Fortapt. Hva innebærer det å være fortapt? Man er for tapt. For tapt. Hvem for? Tapt for hvem? Det ordet må uteskes ytterlige. Jeg for min del ønsker kun å skrive om erkjennelsen. Å være i det fortapte. Det innebærer ikke nødvendigvis å være fortapt. Men følelsen av å være utilstrekkelig. Målt med normens øyne. Jeg vil skape. Skape noe meningsfullt. Lage kunst. Hvordan kan jeg lage kunst? Jeg er ingen kunstner. Hvordan kan jeg prøve på det umulige. Det uutsigelige. Det som kan snakkes om men ikke beskrives fullt og helt. De ordene som vil sies som ikke kan sies. Hvorfor prøver jeg å si de ordene.
Hullet er helt og fullt av
Felt
Størknet blod
Hullet kan ikke tettes.
