Det verdiløse mennesket – går ut, går inn og ut – stopp! Fengselet i rommet, rommet og tiden er fengselet, gå ut i rommet gjennom døren, stolen i rommet står boltret i lenker, stolen er rød og fengselet svever rundt ute i det redde rommet, stolen er boltret, rommet har nåler – rommet er tanke, tenkte og det verdiløse mennesket rommer det hele intet. Tar tilbake natten, det talte og det troende. Henter natten i rommet, lar stemmen stille tale om det usanne. Lar det verdiløse mennesket i rommet stå, troende, fange farger, i det verdiløse rommet uten farger, fange klang i det stille toneløse rommet, - gå ut, gå inn – stopp! Natten flerrer kjøttet, det døde kjøttet i det verdiløse rommet, natten avkler tungene, lager uro, i intet. Skjelettet kan elskes, i natten, skjelettet kan elske. Fengselet kler det elskende skjelettet i det røde rommet, det verdiløse rommet i det verdiløse mennesket elskes av det døde kjøttet. Det løse mennesket går verdifullt omkring i det røde rommet, tar natten, d...