Rommet - diktblogg

Et forsøk på å forstå. Et menneske elsker du, ubetinget. Du går ved siden,  i mellom, og på tvers av dets vei. Du gir det dine øyne, ører og varme, samt kulde.  Et eneste menneske elsker du alltid, på tross. Ikke fordi du ønsker det, heller ikke fordi du er nødt. Du elsker et menneske for det er akkurat det mennesket, med alle sine forunderlige egenskaper og væremåter, som du tiltrekkes av, og frastøtes av likefullt. Et unikt menneske greier du aldri slutte å elske, ikke fordi du ikke vil slutte, heller ikke fordi det er fornuftig, jo, du elsker det fordi enkelte mennesker lar seg bare elske ubetinget, på tross. Og det er umulig å slutte. Er det sånn det er? Det er sånn det er. 

‎"La Vie en Rose" - filmen om Edith Piaf var smertefullt vakker. "Non, Je Ne Regrette Rien" er et memoar av hennes harde liv som kunstner. No, Je Ne regrette Rien No, I regret nothing No, absolutely nothing No, I regret nothing Neither the good that’s been done to me, Nor the bad; it is all the same! No, absolutely nothing, No, I regret nothing. It is paid for, swept up, forgotten I don’t give a damn about the past! With my memories I lit up the fire. My shame, my pleasures, I no longer need them. Swept up love affairs, And all of their faltering, Swept up forever, I start again from scratch No, absolutely nothing No, I regret nothing. Neither the good that has been done to me, Nor the bad; it is all the same No, absolutely nothing, No, I regret nothing. Because my life, because my joy, Today, start with you.