Om irrasjonaliteten
Det fins mange slags mennesketyper. I vår tid deles mennesketypene inn i kategorier, noe som er veldig fordelaktig om man jobber innenfor psykiatrien. Vi har ulike former for kategorisering av personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, narsissistisk, paranoid, schizoid, hysterisk, dyssosial etc etc.. Kategoriene er verktøy for å objektvisere avvikeren Kategorisering er et verktøy til tilfredsstillelse for analytikerne.
En relevant problemstilling, som mange antagelig har erfart, er følgende: Hva med mennesketypene som ikke passer inn i kategoriene, de som ikke kan diagnostiseres. Hvem er de? Er de gjennomsnittet, summen av den generelle oppfatning av hva som er normalen?
Er de døde sjeler? I hvilken kategori kan de plasseres innenfor? Når ble det slik at vi ønsket å bli definert som normal og gjennomsnittlig, fremfor å være unik? Jeg har alltid undret meg over hvem disse menneskene er. Hvordan de lever, hvem de er, og hva de ønsker av livet.
Menneskets irrasjonalitet er etter min mening noe av det mest fantastiske vi kan oppleve og utforske. Det er irrasjonaliteten fremfor alt som gir oss den substansen som skiller oss fra dyrene. Det er irrasjonaliteten som gjør oss unike. Fremfor alt. Melankolien leger de sjeler som ikke finner innpass i rasjonalitetens verden. Det er ikke ensbetydende med at de er ikke-rasjonelle, fordi rasjonalitet er et tidsbestemt og kulturelt begrep. Men melankolikerne , i sin resignasjon, i sin frustrasjon over absurditeten ved vår eksistens, søker til kunsten. De søker til kunsten for å tolke verden, og videreføre sin tolkning i ett nytt lys. For å gi verden en ny stemme. Melankolien er en medisin for et "skadet" åndelig vesen. Den løfter opp, komplementerer, og gjør noe ubegripelig håndterlig. I en absurd verden. Har de da personlighetsforstyrrelser?
