Rommet - diktblogg

La det svinge som de herreløse hundene løper la meg svinge i treet der øyet henger fast i treet la meg løpe med de herreløse hundene  - jage - jakt - hvor skal vi? La meg svinge i treet og tenke det ondes problem kan vel bli løst - i treet er det øyet som ser - i treet - øyet i treet det ondes problem kan vel løses med det onde - med de herreløse hundene kan vel alle løpe med. Hva skal man tenke tale leke stoppe hale skite messe le gråte gråte skrike le hoppe over alle de andre og hoppe steile falle ned til bunns. Det bunnløse. La meg svinge i rock'n roll treet utenfor huset, la eplene bare falle ned på den stygggrønne jorden, de stygggrønne eplene kan falle lang fra stammen - helst - la musikken støye gjennom vinduet mens jeg svinger meg i treet, og de herreløse hundene krafser og skriker og vil også være med og svinge seg i treet, men det er vel greit - de kan være med å svinge seg. De faller nok lengre bort fra stammen.  Jeg ønsker ikke å drepe noen i dag.

Faldar seg ut i rommet, finn sine krokar, limer seg fast under senga, taper seg sjølv i tapetet. Inn i armhola knip angsten, lagar merke, blå og vonde. Den dansar rundt i skuggeheimen, i alle fakulteta. Den lukkar hjarte,  byggjer demningar, er kvide og lagar sorg. Stilla, ro. Ro i marg. .. Han leitar, stadig. Han finn ikkje ho. Han vandrar kvilelaust mellom stokkane. Borar neglene i barken, grip tak i håret hennar og riv, grip etter augo hennar kvilelaust mellom trestokkar i skogen, i skuggeheimen På kne. I angsten. Den trivst i mørkre rom. Den knesetjer og trivst godt i krokane. I treverket. I sprekken. Vital kraft som lukkar hjarte

Kvernar i kvarven rundt det umedvitne i det halvt medvitne, søvndrukne og trancendente egoet i nattas siste time, det var draumen som skilde meg og meg, dei ulike dramatis personae. Det var draumen som sameinte meg og den andre. Det umedvitne er alltid det djervaste vitne, det kryp med seks svarte bein oppetter veggen i nattas siste ulvetime. I ulvetida.

Eg har vorte vald til leiar for det friviljuge laget Venelaget Olav H. Hauge. Her er eit utdrag frå føremålet: "Venelaget Olav H. Hauge sitt føremål er å fremja interessa for Olav H. Hauge si dikting. Laget vart skipa i Ulvik i Hardanger den 21. august 1999, med mellom andre Arne Skjerven, Otto Hageberg og Gunnar Danbolt i styret. Laget tel i dag rundt 250 medlemar, og me samarbeider tett med Ulvik Poesifestival og Olav H. Hauge-stiftinga." Gler meg stort til å ta fatt på arbeidet med å fremje ein av Noregs beste poetar gjennom tidene.  http://www.venelagethauge.no/

Raudvin og sovepiller er ein god kombinasjon i (stort sett) alle høve. Det vert litt knall og fall men sova får eg i allefall.

har funne meg ein stad. Ein stad til å opne opp. Puste, slappe av i rolige omgjevnader. Tre, blomar, lys, luft. Fridom.

Avlang pinne i rød kimono legger avlange fingre i kryss bak hodet i den avlange svarte divanen med de omsluttende vingene. Divanen synker ned i søvnen, drømmer synker ned i den svarte avlange divanen, pinnene og den røde kimonoen råtner i blod fra de blødende pinnene som synker lenger og lenger ned. I kjelleren, faller gjennom divanen, ned gjennom bjelkegulvet, ned og lengre ned i kjelleren. I et basseng av isvann flyter den avlange kimonoen rundt i kjelleren. Pinnene blør, isvannet tørker inn, pinnene graver seg lengre ned gjennom muren, ned til jordens indre. Kimonoen er oppskrubbet, hjertet er oppsvulmet og alt som er igjen av divanen er aske. 

Er det no ho skal byrje å byggja luftslott i Hardanger Eit ruvande arkitektonisk signalbygg som svev over Hardangerbrua med eit jomfrutårn, der hardangerbrura sit og kikkar ned på bilane, blå båtar, heavy motorsyklar og lastebilar i lyden av motorsus sit hardangerbrura på toppen i tårnet i luftslottet i Hardanger åleine og lener seg til murvindauget, stirrar tomt ned i den tomme fjorden leitar med blikket etter ein bortkommen mann som ligg og flyt ein stad i fjæra hardangerbrura i luftslottet over Hardangerbrua i Hardangerfjorden

Takk skal du faen meg ha for at du symjer i blodet mitt takk skal du faen meg ha for at du et opp kvar celle i kroppen min takk skal du faen meg ha for at du er min frelsar og min bøddel takk skal du faen meg få då du gav meg liv tok liv takk gud for at du er min frelsar og min bøddel sug ut beinmargen knekkjer ryggraden spreier knoklene samlar dei saman og byggjer slott takk gud for at du er til

Du är min renaste tröst, du är mitt fastaste skydd, du är det bästa jag har, ty intet gör ont som du. Nej, intet gör ont som du. Du svider som is och eld, du skär som ett stål min själ - du är det bästa jag har. - Karin Boye

tunge dager finner ikke dagene i dagene finner ikke oh yeah følelsen bare tunge trange trengte dager i dagene natten finner sine sanne ansikter natten finner sine svar dagen er sløret natten er ansiktet det åpne sanne ansiktet dagene er gamle dagene er tomme og gamle natten finner sitt språk natten finner sine svar jeg mister deg du mister deg du mister og tenker og trekker og knivseggen lager små blødende sår og du løper og løper og faller og løper og dagene er tomme og trygge og du blør finner ikke oh yeah oh yeah oh yeah!  det var aldri der. like a dream that came into my life. slow down, take it easy. something inside me said..... oh yeah!yee yee! it's you,  I found you, it's you I want.

http://bergenbibliotek.no/om-biblioteket/filialer/loddefjord/vis-meg-din-bokhylle-theresa

Vakre kirsebæretre i full blomstring!

Akk. Dagen derpå. Kribling i leddene. Verk. Angst. Mangel på motivasjon.  I motsetning til gårsdagens diskusjon på Bien bar mellom glassene.. En perle av en bar, skremmende nær bybanetrasèen. God bevertning. Pulsen av Danmarksplass. Lenge leve Bien bar! Hva er et demokrati? Mine synspunkt på stemmerett ble ikke godt mottatt. Hvorfor er det udemokratisk å skulle ha plikt til å stemme? En borgerplikt! Stem blankt om du vil, men stem! Samfunnets uengasjert-het og mangel på politisk interesse gjør meg trist. Stemmer (...) det at 40% av norske borgere med stemmerett kaster vekk retten? Eller, i mine øyne: Plikten! Ja vel, så er politikerne ikke til å stole på, og det blir argumentert med at man til eksempel har politikerforakt. Man må bare innse at det politiske klima er sammensatt slik. Man kan ikke stole på politikere (ei heller pressen). Deres rolle er ikke å tale sannheten, det må ingen lures til å tro. Følg intuisjonen om ikke annet, men stem! Det er en plikt å betale skatt f...

Skrevet om om angst: "Den er den ytterste ensomhets sykdom". Stig Sæterbakken  (Det onde øyet, 2011 ). Refleksjoner rundt ondskapen og volds-motiv i novellen  The   Tell-Tale heart  av Edgar Allen Poe. Angst for seg selv, angst for gjenkjennelsen i det onde. Behovet for å sterilisere og tilintetgjøre det fremmede. Når volden trer i kraft opphører språket. Vold kan ikke sies på noen annen måte enn å utøve den fysiske vold. Men med ondskap er det noe helt annet. Det kan skildres. I litteraturen kan det stereotype begrepet eller forståelsen av ondskap "opphøre", eller virke på en annen måte enn i den daglige kommunikasjon. Denne essaysamlingen skal bli en fornøyelse. Sæterbakken sine betraktninger og sitt skarpe blikk maner frem ett og annet hos meg når jeg blir konfrontert med det ondes problem.

Jeg finner  ikke hele bildet. Hvor ligger bildet jeg skulle ta et gjensyn med.  Ok, å skulle forstå. Jeg finner ikke ut av å skulle forstå bildet. Hele bildet. Hvorfor går vi i alle minst tenkelige retninger, på kryss og tvers, på langs, oppover, nedover, til bunnen,  når vi vet bildet handler om nettopp det å gå og lete etter det bildet, men som vi mest sannsylig ikke finner noen sted. Det bildet jeg leter etter rommer intet annet en et tomt lerret, malt i rødlig struktur. Det vet jeg. Jeg har malt det selv. Det er det røde bildet jeg leter etter. Jeg burde vite hvor det ligger gjemt, men hvor ligger det røde bildet gjemt? Eller har jeg aldri malt det?

Har omsider fått meg deltidsjobb i bokhandel ved siden av praksisen på Biblioteket i Loddefjord: Notabene

Kommunikasjon er noe man gjør på tvers av hverandre, man mister ordene midt i mylderet av tegntolkninger, ansiktsuttrykk, gester.

Veggene males, livseliksiren min klesses utover veggene, malerkosten er innhyllet i blod, lager strøk på nyhvitmalte vegger. Tomme vegger, uten innhold, maler pøler av mitt rene blod  - veggene røde, store og grisete strøk. Livet mitt males først i rødt, kjøttet parteres deretter og tilberedes i kokekar. Fosskoker all ånd og legeme sønder og sammen i en og samme kjele. Og restene av all ånd fordamper. Da har man uytnyttet mitt potensiale. Til å bli deler av et åndelig interiør, og en mindre kulinarisk matopplevelse.  Alle må gjøre noen nytte i livet, ikke sant

Leser Emily Dickinson for øyeblikket, Gjendiktet av Kurt Narvesen Utfordrende lensning. Spesielt et dikt utmerket seg i mylderet av de vakre skildringene hennes: "Godt å ha mistet dem Når man vet de er reddet! Jo nærmere de forlot oss jo nærmere skal de, fornyet, Stå ved vår Høyre Side- Kjæreste - er de Døde- Derefter de som stod opp for å dra Og så tenkte de på oss, og ble-" Ved første øyekast formulerte det seg frem et spørsmål, hvem er "dem"? Hva skal de representere? hvorfor skulle "de" bli reddet for så å nærme seg seg, fornyet. Hva er det som gjør "dem" fornyet? Og like viktig, hvorfor er det godt å ha mistet dem? Derefter de som som stod opp for å dra. Og de tenkte på oss, og ble.. - Dro hvor? Ble hvor? Ble værende med oss? Hvem er oss? Leserene? Mennesket som ånd? Den kollektive verdens-ånd? Er det er allusjon til Jesus eller Apostlene? Det kan være en allegori i en viss forstand, om man tillegger diktet en allegorisk...

Jeg har blitt en skygge av meg selv. En karikatur. Et sjelløst vesen, roterende, skrapende og rastløst ravende. Jeg er et selvmotsigende vesen, i kraft av min skygge og mitt lodd. Det skyggebelagte og uforanderlige kvelende. Jeg blir kvalt av mitt sjelløse, vaklende, resistente vesen.

Jeg har fått noen reaksjoner på innleggene mine, som kan bli oppfattes som rent selvbiografiske, og dermed tidvis deprimerte. Det er viktig å understreke at denne bloggen er en blogg der innholdet er diktning.  Det er ikke meningen av tekstene mine skal leses rent bokstavelig. Jeg skriver tidvis mørkt, fylt med melankoli og bestialitet.  Det er dette jeg trives med,  da er jeg i mitt rette element. Dersom jeg får legge til en viss porsjon humor er jeg nærmere målet. En skribent vil gjerne fylle tekstene sine med bruddstykker av sine referansepunkt, men desto mindre skal man stole på forfatteren av den grunn. (Et apropos til selvfremstilling i litteratur).

Timene drar beistet inn i lavlandet minuttene sniker seg av gårde som makken under jorden sleper seg av gårde timene sleper av gårde makken under jorden. I høylandet jobber beistene, i høylandet jobber Beistene med sine vel anvendte minutter Beistene produserer sin ektehet og babler sitt ekte språk, i høylandet produserer Beistene sitt grisete avkom. Makken sniler seg av gårde under jorden.  Drar timene med seg inn i natten i lavlandet.  I frykt og avsky for høylandets Beist som produserer, skriver, teller, dokumenterer, takker, ler, smiler. Makken hater Beistene. Makken sleper timene av gårde og hater beistene. Beistene har grønne øyne, lilla kropp, brune tenner og svart hår. De danser rundt på fjelloppene i høylandet og skriker og maser og ler og er ekle. De produserer sine dager med sin dokumentasjon av tall, bokstaver, sine teser og sine statistikker.  Makken sukker og drar timene med seg videre i lavlandet.  Svetten pipler blod ut av makken, blodet bruser i makk...

Eg hatar døden eg hatar livet eg hatar meg sjølv eg tar meg sjølv i døden i livet eg tar meg sjølv her og no hardt i lengselen etter han i det andre rommet. Han er i det andre rommet men langt vekke i den andre galaksen flyg han rundt og skriv sitt eige språk. Han er i det andre rommet men langt vekke Han er levande død lik eg er levande død Eg er lengtande etter hans kjærteikn ord Handling. Blikk. Han ser meg ikkje i det andre rommet - han ser ingen i det andre rommet – eg er i dette rommet og han er i ein annan galakse - flyg rundt og skriv sitt språk - lengtar sårt etter han i rommet mitt - lengtar etter å høyre skritta hans nærme seg rommet - Kvifor kjem han aldri. Kvifor er han aldri - nær meg. Han er her - er ikkje er her - ser ikkje. ”Vi skulle begynt på nytt. Skulle visst det vi siden har fått vite” Skal vi vere gåte for gåte - elskar meg ikkje lengre - flyktar i frå meg inn på det andre rommet - er her inne og han er der ute - kjem aldri til å vera i same rommet....

Det som kan kallast vettugt og stiplar seg fram i hovudet mitt, kjem  gjennom åndeleg stimulans, litteratur. Men også rødvin, og sigarettar. Gåturar, helst opp til eit par timar. Hard asfalt gjev byen urban kulde, hard asfalt, lik betong. Det er noko altfor fast og urokkeleg ved hard asfalt. Eg likar ikkje hard asfalt. Kun i bil. Men eg likar å traske å gå, helst lange turar, fjellturar. Det er lenge sidan eg har vore i selet på Tjønnarbu. Der vil eg traske opp i nærmaste framtid, aleine når det kjem vår. Der kan eg skrive. For våren kjem vel i 2012 også vonar eg? Eller er det slutt? Det er ikkje ulvar i veggen min Neil Gaiman, eg har ikkje høyrd dei enno. Kanskje dei krafsar for lågt? Men eit lilla monster under senga, Arne Svingen. Det trur eg er på veg mot meg no, for å sjå ka eg skriv på.  Men då klatrar eg ikkje ut av det altfor lite loftsvindauget og håpar på at nokon kan ta imot.Nei eg hentar meg ein kartong med vin, så kan vi drikke oss fulle her ...

Et forsøk på å forstå. Et menneske elsker du, ubetinget. Du går ved siden,  i mellom, og på tvers av dets vei. Du gir det dine øyne, ører og varme, samt kulde.  Et eneste menneske elsker du alltid, på tross. Ikke fordi du ønsker det, heller ikke fordi du er nødt. Du elsker et menneske for det er akkurat det mennesket, med alle sine forunderlige egenskaper og væremåter, som du tiltrekkes av, og frastøtes av likefullt. Et unikt menneske greier du aldri slutte å elske, ikke fordi du ikke vil slutte, heller ikke fordi det er fornuftig, jo, du elsker det fordi enkelte mennesker lar seg bare elske ubetinget, på tross. Og det er umulig å slutte. Er det sånn det er? Det er sånn det er. 

‎"La Vie en Rose" - filmen om Edith Piaf var smertefullt vakker. "Non, Je Ne Regrette Rien" er et memoar av hennes harde liv som kunstner. No, Je Ne regrette Rien No, I regret nothing No, absolutely nothing No, I regret nothing Neither the good that’s been done to me, Nor the bad; it is all the same! No, absolutely nothing, No, I regret nothing. It is paid for, swept up, forgotten I don’t give a damn about the past! With my memories I lit up the fire. My shame, my pleasures, I no longer need them. Swept up love affairs, And all of their faltering, Swept up forever, I start again from scratch No, absolutely nothing No, I regret nothing. Neither the good that has been done to me, Nor the bad; it is all the same No, absolutely nothing, No, I regret nothing. Because my life, because my joy, Today, start with you.

Plutselig slo det meg. Å vandre ingensteds hen. Den lykkefølelsen jeg sist følte da jeg vandret alene i landskapsparken. Den vakre og forlatte arkitektoniske perlen Villa Doria Pamphili som steg frem blant trærne, fuglekvitteret, sildring i fontener. Mennesker på søndagstur i vårsolen. Parken i Roma. Vandringene alene i parken i Roma. Jeg har muligens aldri følt meg mer fri, mer hel enn jeg gjorde på vandringene i Pamphili.  Et vakkert, ordnet kulturlandskap. En temperert, rolig oase midt i metropolen Roma. Et vitne om en storhetstid som er svunnen. Det vakre. Pompøse. Vandringene i Pamphili. Tiden sto stille. Jeg fikk pusten tilbake. 

Musikk stiller alt til disposisjon. Følelser. Tanker. Virksomhet. Uvirksomhet. Musikk lager orden i kaoset, helvete. Tonene og sangene ordner følelsene, setter de i et slags absurd system. Og maner frem drømmene! Den nærer ånden, avleder samtidig som den ordner.

No kjem endå eit nytt innlegg. Ei oppteikning frå kjellerdypet. Om tre dagar, fire månadar, kanskje fem år. Då sprekk det. Innvollane har knytt seg så lenge at dei vil sprekke. Umoglege garn av uoppnøsta tanketrådar vil løyse seg opp. Og då skal eg strikke ei jakke der det står "No kjem eit nytt innlegg: Eg sprekk!"

No har eg røykt ti sigarettar og nytt utsikta på stjerneklår himmel ved fjorden. Det er alltid godt å sitje ved fjorden og kikke opp mot fjelltoppane.   Hardt å nå dei er det likefullt. Eg når dei kanskje i morgo, kven veit. Eg har vore der før, som eg også har vore i det svarte vatnet i den svarte tida.

Å verte eldre er det same som å byrje eit nytt liv om og om att, sa forfattaren Håvard Rem. (min oversettelse) Men  mennesket si lengsle etter lukke,  vert den realisert i desse nye liva? Kanskje lukka låg der, ein tendens, ei lukke som me ikkje såg i overgangane. Den lurte under teppet, i treverket.. Eg trur draumen er nyttig, eg trur det er draumen me ber på som gjev oss liv. Sjølvrealisering i dag handlar, etter mitt syn, for mykje om idealet etter å skulle realisere sine potensial. Å skulle ta eigne valg, stå for dei og til slutt, då kan ein få "lukkegevinst".  Men er dette nok? Vil ikkje det eine vi strekkjer oss etter, det som vi hardt jobbar mot, det som driv oss. Vil ikkje dette svinna hen, forvitra ved målstreken?