Rommet - diktblogg

Klinkande klare dråpar kontrastar til bomullstilvære i været som tynger augo og sløvar stega tenk å kunne tre inn i dråpane dryppe ned frå toppane og lande med eit smell på hard asfalt eg vil vera regnet som sklir nedover bakkane flyg rundt blant toppane plagar kroppane piskar ansikt og lagar bråk

Det fins mange slags mennesketyper. I vår tid deles mennesketypene inn i kategorier, noe som er veldig fordelaktig om man jobber innenfor psykiatrien. Vi har ulike former for kategorisering av personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, narsissistisk, paranoid, schizoid, hysterisk, dyssosial etc etc.. Kategoriene er verktøy for å  objektvisere  avvikeren  Kategorisering er et verktøy til tilfredsstillelse for analytikerne. En relevant problemstilling, som mange antagelig har erfart, er følgende: Hva med mennesketypene som ikke passer inn i kategoriene, de som ikke kan diagnostiseres. Hvem er de? Er de gjennomsnittet, summen av den generelle oppfatning av hva som er normalen ? Er de døde sjeler? I hvilken kategori kan de plasseres innenfor? Når ble det slik at vi ønsket å bli definert som normal og gjennomsnittlig, fremfor å være unik? Jeg har alltid undret meg over hvem disse menneskene er. Hvordan de lever, hvem de er, og hva de ønsker av livet.  Men...

For hver time, hvert minutt og sekund av tiden jeg er omringet av, forsvinner jeg mer og mer ut. Til den jeg ikke kjenner. En fremmed. Meg selv. Et annet selv.  Min fysikk eldes i utakt med min selvbevissthet. Jeg blir mer og mer fremmed for meg selv for hver dag eldre jeg blir. Den gjennomtrengelige, ufravikelige splittelsen. Språket er luft. Døde og oppbrukte bilder strøs for raust utover landskapet, som tusenvis av visne løv. Språket mitt er fengsel, en barriere for all selvutfoldelse. Alt er språklige bilder.  Språket degenerer og forfaller i utakt med den stadige let etter ord som skal beskrive det som ikke kan sies. Det uutsigelige. Språket motsetter seg min bruksrett. Jeg er åndssløv og et kjellermenneske som bør holde meg der, I kjelleren. Isolert og alene er den tryggeste tilværelsen. I møte med andre dør jeg av tørst. En dør. En overgang. Terskel, gjennomgang, fire kanter, lister, metafor for fornyelse. Eller endring. Erindring. Hva skjedde bak lukkede dører? Hvem s...

En stor kilde til inspirasjon.

Hvordan skulle det utarte seg slik? Jeg må innse at jeg aldri kommer til å bli et produkt av gjennomsnittet. Vil heller ikke. Men hva skal til for å skulle kunne løfte seg ut av gjørmen nede hos "den stygge mannen".. Hvis det finnes en kraft jeg skal hente, er den da inni meg? Eller et annet sted, usynlig, utilgjengelig, ugjennomtrengelig? Rommet er kaldt. Funderer på hvordan tre ut av det. Nå bevissthetens forbannelse stadig strømmer rundt i ånden., legemet, årene, nervebanene, kjøttet. Jeg er arbeidsløs, i ordets konkrete betydning. Jeg venter på noe der ute, som for hver dag som går virker lengre og lengre borte. Hvis det finnes en kraft jeg skulle hente. Lyder det noe sånt som dette: Blå blom Kjem heim Snart Med ei gåve I hjarta Du sende meg ein gong Fann ei ny Tok ho til meg, bar ho med meg No kjem eg heim Om ikkje lenge, snart Gåva ber eg med meg Treng ein stad å vekse Redd du drog Men du var med meg Kvar enn du drog Drog eg lengre frå deg Kjem heim Du er framlei...

Svie Sviande Mjuk Stille Ho kjendest Lik ein song Dei same tonane Rørslene Er stille Mjuk svie

I natt drømte jeg om tyskere som kom til Vallavik under okkupasjonen. Å måtte flykte opp i fjellene var en underlig følelse.