Rommet - diktblogg

bombar regnar over den rakrygga  kjempen  som hadde kasta sjalet dekt av av blod begrava i ruinane  saman med eit barneansikt  utan tårer

gratulerer, djevlar for at de no kan kreve dykk inn i vårt samvit for at de no kan greve dykk ned i vår uskyld vera bøddel og moralske vaktarar slik at vi bak lukka dører kan bere fram politiske born forhandla fram i skammens namn

vi skulle vakne opp, hente fram brekkjernet  brekke opp fastklemte rumper ut av sofaen ut av døsen, ut av søvngjengeri og forfall Grønslandsisen smeltar medan du brukar knokane  til å slå i stovebordet for urettvist utkasting av Farmen Alt smeltar og blør, forvitrar og dør medan du dreg i ei prisredusert jakke på Black Friday i reint raseri våkn opp, seier eg plasser føtene på golvet, gå inn på kjøkenet, opn skuffa pakk hjernen inn i plast og send dei 10 prosentane du brukar  av hjernekapasiteten din til resirkulering

I dei førre liva i dette livet i dei neste liva -- sjela utvidar seg gjennom erfaringa vi haustar, bur i våre kroppar eit fengsel, ei oppdaging, ei reise i fysiske omgjevnader tek til oss lærdom gjennom kvarandre som modnast i svevet mellom liva våre, kviler vi trøytte i kosmos til vi reiser oss, grep fatt i fakkelen og gjer oss klare for neste etappe her nede vaknar opp i nye kroppar -- vi møtest att med kjærleiken vi forlêt i neste runde i to nye kroppar med ny visdom sjel legemliggjort

kjærleik er eit underleg kunstverk legg seg under overflata og dei veit ikkje eingong om det viser seg sjeldan kikkar dei litt nærare står dei litt på avstand får dei kanskje auge på detaljane i skaparverket

tankar er berre tankar - dei kan ete deg opp innanfrå heilt ufarlege ein uendeleg straum av setningar, deduksjonar og kontrabeskjedar tankane kan lure deg - - det er kroppen du skal høyre på den vil fortelje deg noko sant

november er alltid den vondaste månaden, den svir og klør, har visst stranda i ei maurtue november lagar kroppen klaka, sparkar i magen som om eg var ein boksesekk, veggane rasar saman kring meg, alt flokar seg til endar opp som eit nøste - om eg kunne strikka saman november til eit blått flygeteppe, fly vekk frå dei som sviktar, og hente ned månen, putte den under puta - men eg går med langsame skritt ned i kjellaren, hentar dynamittlageret eg har gøymt unna og i morgon skal eg sprengja novembernøsta, saknet og fortvilinga til aske så går eg i Vossabadet!