Rommet - diktblogg

Et forsøk på å forstå. Et menneske elsker du, ubetinget. Du går ved siden,  i mellom, og på tvers av dets vei. Du gir det dine øyne, ører og varme, samt kulde.  Et eneste menneske elsker du alltid, på tross. Ikke fordi du ønsker det, heller ikke fordi du er nødt. Du elsker et menneske for det er akkurat det mennesket, med alle sine forunderlige egenskaper og væremåter, som du tiltrekkes av, og frastøtes av likefullt. Et unikt menneske greier du aldri slutte å elske, ikke fordi du ikke vil slutte, heller ikke fordi det er fornuftig, jo, du elsker det fordi enkelte mennesker lar seg bare elske ubetinget, på tross. Og det er umulig å slutte. Er det sånn det er? Det er sånn det er. 

‎"La Vie en Rose" - filmen om Edith Piaf var smertefullt vakker. "Non, Je Ne Regrette Rien" er et memoar av hennes harde liv som kunstner. No, Je Ne regrette Rien No, I regret nothing No, absolutely nothing No, I regret nothing Neither the good that’s been done to me, Nor the bad; it is all the same! No, absolutely nothing, No, I regret nothing. It is paid for, swept up, forgotten I don’t give a damn about the past! With my memories I lit up the fire. My shame, my pleasures, I no longer need them. Swept up love affairs, And all of their faltering, Swept up forever, I start again from scratch No, absolutely nothing No, I regret nothing. Neither the good that has been done to me, Nor the bad; it is all the same No, absolutely nothing, No, I regret nothing. Because my life, because my joy, Today, start with you.

Plutselig slo det meg. Å vandre ingensteds hen. Den lykkefølelsen jeg sist følte da jeg vandret alene i landskapsparken. Den vakre og forlatte arkitektoniske perlen Villa Doria Pamphili som steg frem blant trærne, fuglekvitteret, sildring i fontener. Mennesker på søndagstur i vårsolen. Parken i Roma. Vandringene alene i parken i Roma. Jeg har muligens aldri følt meg mer fri, mer hel enn jeg gjorde på vandringene i Pamphili.  Et vakkert, ordnet kulturlandskap. En temperert, rolig oase midt i metropolen Roma. Et vitne om en storhetstid som er svunnen. Det vakre. Pompøse. Vandringene i Pamphili. Tiden sto stille. Jeg fikk pusten tilbake. 

Musikk stiller alt til disposisjon. Følelser. Tanker. Virksomhet. Uvirksomhet. Musikk lager orden i kaoset, helvete. Tonene og sangene ordner følelsene, setter de i et slags absurd system. Og maner frem drømmene! Den nærer ånden, avleder samtidig som den ordner.

No kjem endå eit nytt innlegg. Ei oppteikning frå kjellerdypet. Om tre dagar, fire månadar, kanskje fem år. Då sprekk det. Innvollane har knytt seg så lenge at dei vil sprekke. Umoglege garn av uoppnøsta tanketrådar vil løyse seg opp. Og då skal eg strikke ei jakke der det står "No kjem eit nytt innlegg: Eg sprekk!"

No har eg røykt ti sigarettar og nytt utsikta på stjerneklår himmel ved fjorden. Det er alltid godt å sitje ved fjorden og kikke opp mot fjelltoppane.   Hardt å nå dei er det likefullt. Eg når dei kanskje i morgo, kven veit. Eg har vore der før, som eg også har vore i det svarte vatnet i den svarte tida.

Å verte eldre er det same som å byrje eit nytt liv om og om att, sa forfattaren Håvard Rem. (min oversettelse) Men  mennesket si lengsle etter lukke,  vert den realisert i desse nye liva? Kanskje lukka låg der, ein tendens, ei lukke som me ikkje såg i overgangane. Den lurte under teppet, i treverket.. Eg trur draumen er nyttig, eg trur det er draumen me ber på som gjev oss liv. Sjølvrealisering i dag handlar, etter mitt syn, for mykje om idealet etter å skulle realisere sine potensial. Å skulle ta eigne valg, stå for dei og til slutt, då kan ein få "lukkegevinst".  Men er dette nok? Vil ikkje det eine vi strekkjer oss etter, det som vi hardt jobbar mot, det som driv oss. Vil ikkje dette svinna hen, forvitra ved målstreken?