Ventetid
Å sparke stein i grusen, kanskje omrisset av ansiktet hennar trer fram i støvskya. Å elske ei støvsky kan han leva med. Leva utan henne, kan han leva med. Leva, kan han ikkje.
I nye kroppar
I dei førre liva i dette livet i dei neste liva -- sjela utvidar seg gjennom erfaringa vi haustar, bur i våre kroppar eit fengsel, ei oppdaging, ei reise i fysiske omgjevnader tek til oss lærdom gjennom kvarandre som modnast i svevet mellom liva våre, kviler vi trøytte i kosmos til vi reiser oss, grep fatt i fakkelen og gjer oss klare for neste etappe her nede vaknar opp i nye kroppar -- vi møtest att med kjærleiken vi forlêt i neste runde i to nye kroppar med ny visdom sjel legemliggjort