Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2012

Godt lest i dag

Skrevet om om angst: "Den er den ytterste ensomhets sykdom". Stig Sæterbakken  (Det onde øyet, 2011 ). Refleksjoner rundt ondskapen og volds-motiv i novellen  The   Tell-Tale heart  av Edgar Allen Poe. Angst for seg selv, angst for gjenkjennelsen i det onde. Behovet for å sterilisere og tilintetgjøre det fremmede. Når volden trer i kraft opphører språket. Vold kan ikke sies på noen annen måte enn å utøve den fysiske vold. Men med ondskap er det noe helt annet. Det kan skildres. I litteraturen kan det stereotype begrepet eller forståelsen av ondskap "opphøre", eller virke på en annen måte enn i den daglige kommunikasjon. Denne essaysamlingen skal bli en fornøyelse. Sæterbakken sine betraktninger og sitt skarpe blikk maner frem ett og annet hos meg når jeg blir konfrontert med det ondes problem.
Bilde

På veien til bildet

Jeg finner  ikke hele bildet. Hvor ligger bildet jeg skulle ta et gjensyn med.  Ok, å skulle forstå. Jeg finner ikke ut av å skulle forstå bildet. Hele bildet. Hvorfor går vi i alle minst tenkelige retninger, på kryss og tvers, på langs, oppover, nedover, til bunnen,  når vi vet bildet handler om nettopp det å gå og lete etter det bildet, men som vi mest sannsylig ikke finner noen sted. Det bildet jeg leter etter rommer intet annet en et tomt lerret, malt i rødlig struktur. Det vet jeg. Jeg har malt det selv. Det er det røde bildet jeg leter etter. Jeg burde vite hvor det ligger gjemt, men hvor ligger det røde bildet gjemt? Eller har jeg aldri malt det?

Notabene

Har omsider fått meg deltidsjobb i bokhandel ved siden av praksisen på Biblioteket i Loddefjord: Notabene
Kommunikasjon er noe man gjør på tvers av hverandre, man mister ordene midt i mylderet av tegntolkninger, ansiktsuttrykk, gester.

Blodvegger

Veggene males, livseliksiren min klesses utover veggene, malerkosten er innhyllet i blod, lager strøk på nyhvitmalte vegger. Tomme vegger, uten innhold, maler pøler av mitt rene blod  - veggene røde, store og grisete strøk. Livet mitt males først i rødt, kjøttet parteres deretter og tilberedes i kokekar. Fosskoker all ånd og legeme sønder og sammen i en og samme kjele. Og restene av all ånd fordamper. Da har man uytnyttet mitt potensiale. Til å bli deler av et åndelig interiør, og en mindre kulinarisk matopplevelse.  Alle må gjøre noen nytte i livet, ikke sant

Emily Dickinson

Leser Emily Dickinson for øyeblikket, Gjendiktet av Kurt Narvesen Utfordrende lensning. Spesielt et dikt utmerket seg i mylderet av de vakre skildringene hennes: "Godt å ha mistet dem Når man vet de er reddet! Jo nærmere de forlot oss jo nærmere skal de, fornyet, Stå ved vår Høyre Side- Kjæreste - er de Døde- Derefter de som stod opp for å dra Og så tenkte de på oss, og ble-" Ved første øyekast formulerte det seg frem et spørsmål, hvem er "dem"? Hva skal de representere? hvorfor skulle "de" bli reddet for så å nærme seg seg, fornyet. Hva er det som gjør "dem" fornyet? Og like viktig, hvorfor er det godt å ha mistet dem? Derefter de som som stod opp for å dra. Og de tenkte på oss, og ble.. - Dro hvor? Ble hvor? Ble værende med oss? Hvem er oss? Leserene? Mennesket som ånd? Den kollektive verdens-ånd? Er det er allusjon til Jesus eller Apostlene? Det kan være en allegori i en viss forstand, om man tillegger diktet en allegorisk...
Jeg har blitt en skygge av meg selv. En karikatur. Et sjelløst vesen, roterende, skrapende og rastløst ravende. Jeg er et selvmotsigende vesen, i kraft av min skygge og mitt lodd. Det skyggebelagte og uforanderlige kvelende. Jeg blir kvalt av mitt sjelløse, vaklende, resistente vesen.

Om litterær selvfremstilling

Jeg har fått noen reaksjoner på innleggene mine, som kan bli oppfattes som rent selvbiografiske, og dermed tidvis deprimerte. Det er viktig å understreke at denne bloggen er en blogg der innholdet er diktning.  Det er ikke meningen av tekstene mine skal leses rent bokstavelig. Jeg skriver tidvis mørkt, fylt med melankoli og bestialitet.  Det er dette jeg trives med,  da er jeg i mitt rette element. Dersom jeg får legge til en viss porsjon humor er jeg nærmere målet. En skribent vil gjerne fylle tekstene sine med bruddstykker av sine referansepunkt, men desto mindre skal man stole på forfatteren av den grunn. (Et apropos til selvfremstilling i litteratur).

Timene

Timene drar beistet inn i lavlandet minuttene sniker seg av gårde som makken under jorden sleper seg av gårde timene sleper av gårde makken under jorden. I høylandet jobber beistene, i høylandet jobber Beistene med sine vel anvendte minutter Beistene produserer sin ektehet og babler sitt ekte språk, i høylandet produserer Beistene sitt grisete avkom. Makken sniler seg av gårde under jorden.  Drar timene med seg inn i natten i lavlandet.  I frykt og avsky for høylandets Beist som produserer, skriver, teller, dokumenterer, takker, ler, smiler. Makken hater Beistene. Makken sleper timene av gårde og hater beistene. Beistene har grønne øyne, lilla kropp, brune tenner og svart hår. De danser rundt på fjelloppene i høylandet og skriker og maser og ler og er ekle. De produserer sine dager med sin dokumentasjon av tall, bokstaver, sine teser og sine statistikker.  Makken sukker og drar timene med seg videre i lavlandet.  Svetten pipler blod ut av makken, blodet bruser i makk...

Heime

Eg hatar døden eg hatar livet eg hatar meg sjølv eg tar meg sjølv i døden i livet eg tar meg sjølv her og no hardt i lengselen etter han i det andre rommet. Han er i det andre rommet men langt vekke i den andre galaksen flyg han rundt og skriv sitt eige språk. Han er i det andre rommet men langt vekke Han er levande død lik eg er levande død Eg er lengtande etter hans kjærteikn ord Handling. Blikk. Han ser meg ikkje i det andre rommet - han ser ingen i det andre rommet – eg er i dette rommet og han er i ein annan galakse - flyg rundt og skriv sitt språk - lengtar sårt etter han i rommet mitt - lengtar etter å høyre skritta hans nærme seg rommet - Kvifor kjem han aldri. Kvifor er han aldri - nær meg. Han er her - er ikkje er her - ser ikkje. ”Vi skulle begynt på nytt. Skulle visst det vi siden har fått vite” Skal vi vere gåte for gåte - elskar meg ikkje lengre - flyktar i frå meg inn på det andre rommet - er her inne og han er der ute - kjem aldri til å vera i same rommet....