Rommet - diktblogg

Et umenneskelig ansvar vil jeg si, et det ansvar en forelder legger på sitt barn om å yte rollen som forelder. Å tildeles en slik rolle som barn er en utilgivelig handling.  I tillegg til skulle lære å måtte ta lærdom ovenfor seg selv i en sårbar fase, får man et uforberedt ansvar for sine nærmeste omgivelser.  Det medbringer konsekvenser i livet. I verste instans fører det til at man til sist dør, i møte med sin egen utilstrekkelighet. Men i tillegg medfører det at man står igjen som en styrket person. På tross.

Klinkande klare dråpar kontrastar til bomullstilvære i været som tynger augo og sløvar stega tenk å kunne tre inn i dråpane dryppe ned frå toppane og lande med eit smell på hard asfalt eg vil vera regnet som sklir nedover bakkane flyg rundt blant toppane plagar kroppane piskar ansikt og lagar bråk

Det fins mange slags mennesketyper. I vår tid deles mennesketypene inn i kategorier, noe som er veldig fordelaktig om man jobber innenfor psykiatrien. Vi har ulike former for kategorisering av personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, narsissistisk, paranoid, schizoid, hysterisk, dyssosial etc etc.. Kategoriene er verktøy for å  objektvisere  avvikeren  Kategorisering er et verktøy til tilfredsstillelse for analytikerne. En relevant problemstilling, som mange antagelig har erfart, er følgende: Hva med mennesketypene som ikke passer inn i kategoriene, de som ikke kan diagnostiseres. Hvem er de? Er de gjennomsnittet, summen av den generelle oppfatning av hva som er normalen ? Er de døde sjeler? I hvilken kategori kan de plasseres innenfor? Når ble det slik at vi ønsket å bli definert som normal og gjennomsnittlig, fremfor å være unik? Jeg har alltid undret meg over hvem disse menneskene er. Hvordan de lever, hvem de er, og hva de ønsker av livet.  Men...