Rommet - diktblogg

du tar i mot evigheten i det du snur ryggen til den sørpete middelveien,  i det du forkaster bedrageriet til kloakkens rotter  har du utsikt til solen. 

Når du tar ned øynene og leter etter stillheten i støyens tid - finner du ingenting annet enn en tilstand som lyver - Det finnes aldri stillhet i et brennende hjerte Det finnes ingen stillstand i et urolig hode

Frå lampar og linser - sender du ut lys av sjømerke langs kyst - Du er fyrtårnet lyser oss trygt gjennom sund opnar opp - leiar oss ut til nye hav - var hendene då mine skalv var augo eg hadde splint i var føtene eg mista - fyrde opp elden når sola slukna livet lever framleis

Jeg kjente en revne i sinnet - som om hjernen var delt - jeg prøvde å skjøte den - søm for søm - men fikk den ikke hel. Tanken som kommer etter ville jeg knytte - til tanken som kom først Men sammenhengen floket seg - som nøster på et gulv. - Mitt skitne lille hjerte , Emily Dickinson (gjendikta av Tone Hødnebø)

Eit døyande auge såg meir tomrommet bur i friskt Du såg det.

stadene mine veit alt, merkt av spor minnet kjempar sin evige kamp  mot gløymselen som hugsar at minnet vinn

ligg under huda  under merker av blått eg er der inne under arr   forslått