Rommet - diktblogg

Har omsider fått meg deltidsjobb i bokhandel ved siden av praksisen på Biblioteket i Loddefjord: Notabene

Kommunikasjon er noe man gjør på tvers av hverandre, man mister ordene midt i mylderet av tegntolkninger, ansiktsuttrykk, gester.

Veggene males, livseliksiren min klesses utover veggene, malerkosten er innhyllet i blod, lager strøk på nyhvitmalte vegger. Tomme vegger, uten innhold, maler pøler av mitt rene blod  - veggene røde, store og grisete strøk. Livet mitt males først i rødt, kjøttet parteres deretter og tilberedes i kokekar. Fosskoker all ånd og legeme sønder og sammen i en og samme kjele. Og restene av all ånd fordamper. Da har man uytnyttet mitt potensiale. Til å bli deler av et åndelig interiør, og en mindre kulinarisk matopplevelse.  Alle må gjøre noen nytte i livet, ikke sant

Leser Emily Dickinson for øyeblikket, Gjendiktet av Kurt Narvesen Utfordrende lensning. Spesielt et dikt utmerket seg i mylderet av de vakre skildringene hennes: "Godt å ha mistet dem Når man vet de er reddet! Jo nærmere de forlot oss jo nærmere skal de, fornyet, Stå ved vår Høyre Side- Kjæreste - er de Døde- Derefter de som stod opp for å dra Og så tenkte de på oss, og ble-" Ved første øyekast formulerte det seg frem et spørsmål, hvem er "dem"? Hva skal de representere? hvorfor skulle "de" bli reddet for så å nærme seg seg, fornyet. Hva er det som gjør "dem" fornyet? Og like viktig, hvorfor er det godt å ha mistet dem? Derefter de som som stod opp for å dra. Og de tenkte på oss, og ble.. - Dro hvor? Ble hvor? Ble værende med oss? Hvem er oss? Leserene? Mennesket som ånd? Den kollektive verdens-ånd? Er det er allusjon til Jesus eller Apostlene? Det kan være en allegori i en viss forstand, om man tillegger diktet en allegorisk...

Jeg har blitt en skygge av meg selv. En karikatur. Et sjelløst vesen, roterende, skrapende og rastløst ravende. Jeg er et selvmotsigende vesen, i kraft av min skygge og mitt lodd. Det skyggebelagte og uforanderlige kvelende. Jeg blir kvalt av mitt sjelløse, vaklende, resistente vesen.

Jeg har fått noen reaksjoner på innleggene mine, som kan bli oppfattes som rent selvbiografiske, og dermed tidvis deprimerte. Det er viktig å understreke at denne bloggen er en blogg der innholdet er diktning.  Det er ikke meningen av tekstene mine skal leses rent bokstavelig. Jeg skriver tidvis mørkt, fylt med melankoli og bestialitet.  Det er dette jeg trives med,  da er jeg i mitt rette element. Dersom jeg får legge til en viss porsjon humor er jeg nærmere målet. En skribent vil gjerne fylle tekstene sine med bruddstykker av sine referansepunkt, men desto mindre skal man stole på forfatteren av den grunn. (Et apropos til selvfremstilling i litteratur).

Timene drar beistet inn i lavlandet minuttene sniker seg av gårde som makken under jorden sleper seg av gårde timene sleper av gårde makken under jorden. I høylandet jobber beistene, i høylandet jobber Beistene med sine vel anvendte minutter Beistene produserer sin ektehet og babler sitt ekte språk, i høylandet produserer Beistene sitt grisete avkom. Makken sniler seg av gårde under jorden.  Drar timene med seg inn i natten i lavlandet.  I frykt og avsky for høylandets Beist som produserer, skriver, teller, dokumenterer, takker, ler, smiler. Makken hater Beistene. Makken sleper timene av gårde og hater beistene. Beistene har grønne øyne, lilla kropp, brune tenner og svart hår. De danser rundt på fjelloppene i høylandet og skriker og maser og ler og er ekle. De produserer sine dager med sin dokumentasjon av tall, bokstaver, sine teser og sine statistikker.  Makken sukker og drar timene med seg videre i lavlandet.  Svetten pipler blod ut av makken, blodet bruser i makk...