Rommet - diktblogg

Jeg har blitt en skygge av meg selv. En karikatur. Et sjelløst vesen, roterende, skrapende og rastløst ravende. Jeg er et selvmotsigende vesen, i kraft av min skygge og mitt lodd. Det skyggebelagte og uforanderlige kvelende. Jeg blir kvalt av mitt sjelløse, vaklende, resistente vesen.

Jeg har fått noen reaksjoner på innleggene mine, som kan bli oppfattes som rent selvbiografiske, og dermed tidvis deprimerte. Det er viktig å understreke at denne bloggen er en blogg der innholdet er diktning.  Det er ikke meningen av tekstene mine skal leses rent bokstavelig. Jeg skriver tidvis mørkt, fylt med melankoli og bestialitet.  Det er dette jeg trives med,  da er jeg i mitt rette element. Dersom jeg får legge til en viss porsjon humor er jeg nærmere målet. En skribent vil gjerne fylle tekstene sine med bruddstykker av sine referansepunkt, men desto mindre skal man stole på forfatteren av den grunn. (Et apropos til selvfremstilling i litteratur).

Timene drar beistet inn i lavlandet minuttene sniker seg av gårde som makken under jorden sleper seg av gårde timene sleper av gårde makken under jorden. I høylandet jobber beistene, i høylandet jobber Beistene med sine vel anvendte minutter Beistene produserer sin ektehet og babler sitt ekte språk, i høylandet produserer Beistene sitt grisete avkom. Makken sniler seg av gårde under jorden.  Drar timene med seg inn i natten i lavlandet.  I frykt og avsky for høylandets Beist som produserer, skriver, teller, dokumenterer, takker, ler, smiler. Makken hater Beistene. Makken sleper timene av gårde og hater beistene. Beistene har grønne øyne, lilla kropp, brune tenner og svart hår. De danser rundt på fjelloppene i høylandet og skriker og maser og ler og er ekle. De produserer sine dager med sin dokumentasjon av tall, bokstaver, sine teser og sine statistikker.  Makken sukker og drar timene med seg videre i lavlandet.  Svetten pipler blod ut av makken, blodet bruser i makk...

Eg hatar døden eg hatar livet eg hatar meg sjølv eg tar meg sjølv i døden i livet eg tar meg sjølv her og no hardt i lengselen etter han i det andre rommet. Han er i det andre rommet men langt vekke i den andre galaksen flyg han rundt og skriv sitt eige språk. Han er i det andre rommet men langt vekke Han er levande død lik eg er levande død Eg er lengtande etter hans kjærteikn ord Handling. Blikk. Han ser meg ikkje i det andre rommet - han ser ingen i det andre rommet – eg er i dette rommet og han er i ein annan galakse - flyg rundt og skriv sitt språk - lengtar sårt etter han i rommet mitt - lengtar etter å høyre skritta hans nærme seg rommet - Kvifor kjem han aldri. Kvifor er han aldri - nær meg. Han er her - er ikkje er her - ser ikkje. ”Vi skulle begynt på nytt. Skulle visst det vi siden har fått vite” Skal vi vere gåte for gåte - elskar meg ikkje lengre - flyktar i frå meg inn på det andre rommet - er her inne og han er der ute - kjem aldri til å vera i same rommet....

Det som kan kallast vettugt og stiplar seg fram i hovudet mitt, kjem  gjennom åndeleg stimulans, litteratur. Men også rødvin, og sigarettar. Gåturar, helst opp til eit par timar. Hard asfalt gjev byen urban kulde, hard asfalt, lik betong. Det er noko altfor fast og urokkeleg ved hard asfalt. Eg likar ikkje hard asfalt. Kun i bil. Men eg likar å traske å gå, helst lange turar, fjellturar. Det er lenge sidan eg har vore i selet på Tjønnarbu. Der vil eg traske opp i nærmaste framtid, aleine når det kjem vår. Der kan eg skrive. For våren kjem vel i 2012 også vonar eg? Eller er det slutt? Det er ikkje ulvar i veggen min Neil Gaiman, eg har ikkje høyrd dei enno. Kanskje dei krafsar for lågt? Men eit lilla monster under senga, Arne Svingen. Det trur eg er på veg mot meg no, for å sjå ka eg skriv på.  Men då klatrar eg ikkje ut av det altfor lite loftsvindauget og håpar på at nokon kan ta imot.Nei eg hentar meg ein kartong med vin, så kan vi drikke oss fulle her ...

Et forsøk på å forstå. Et menneske elsker du, ubetinget. Du går ved siden,  i mellom, og på tvers av dets vei. Du gir det dine øyne, ører og varme, samt kulde.  Et eneste menneske elsker du alltid, på tross. Ikke fordi du ønsker det, heller ikke fordi du er nødt. Du elsker et menneske for det er akkurat det mennesket, med alle sine forunderlige egenskaper og væremåter, som du tiltrekkes av, og frastøtes av likefullt. Et unikt menneske greier du aldri slutte å elske, ikke fordi du ikke vil slutte, heller ikke fordi det er fornuftig, jo, du elsker det fordi enkelte mennesker lar seg bare elske ubetinget, på tross. Og det er umulig å slutte. Er det sånn det er? Det er sånn det er. 

‎"La Vie en Rose" - filmen om Edith Piaf var smertefullt vakker. "Non, Je Ne Regrette Rien" er et memoar av hennes harde liv som kunstner. No, Je Ne regrette Rien No, I regret nothing No, absolutely nothing No, I regret nothing Neither the good that’s been done to me, Nor the bad; it is all the same! No, absolutely nothing, No, I regret nothing. It is paid for, swept up, forgotten I don’t give a damn about the past! With my memories I lit up the fire. My shame, my pleasures, I no longer need them. Swept up love affairs, And all of their faltering, Swept up forever, I start again from scratch No, absolutely nothing No, I regret nothing. Neither the good that has been done to me, Nor the bad; it is all the same No, absolutely nothing, No, I regret nothing. Because my life, because my joy, Today, start with you.