Rommet - diktblogg

Det som kan kallast vettugt og stiplar seg fram i hovudet mitt, kjem  gjennom åndeleg stimulans, litteratur. Men også rødvin, og sigarettar. Gåturar, helst opp til eit par timar. Hard asfalt gjev byen urban kulde, hard asfalt, lik betong. Det er noko altfor fast og urokkeleg ved hard asfalt. Eg likar ikkje hard asfalt. Kun i bil. Men eg likar å traske å gå, helst lange turar, fjellturar. Det er lenge sidan eg har vore i selet på Tjønnarbu. Der vil eg traske opp i nærmaste framtid, aleine når det kjem vår. Der kan eg skrive. For våren kjem vel i 2012 også vonar eg? Eller er det slutt? Det er ikkje ulvar i veggen min Neil Gaiman, eg har ikkje høyrd dei enno. Kanskje dei krafsar for lågt? Men eit lilla monster under senga, Arne Svingen. Det trur eg er på veg mot meg no, for å sjå ka eg skriv på.  Men då klatrar eg ikkje ut av det altfor lite loftsvindauget og håpar på at nokon kan ta imot.Nei eg hentar meg ein kartong med vin, så kan vi drikke oss fulle her ...

Et forsøk på å forstå. Et menneske elsker du, ubetinget. Du går ved siden,  i mellom, og på tvers av dets vei. Du gir det dine øyne, ører og varme, samt kulde.  Et eneste menneske elsker du alltid, på tross. Ikke fordi du ønsker det, heller ikke fordi du er nødt. Du elsker et menneske for det er akkurat det mennesket, med alle sine forunderlige egenskaper og væremåter, som du tiltrekkes av, og frastøtes av likefullt. Et unikt menneske greier du aldri slutte å elske, ikke fordi du ikke vil slutte, heller ikke fordi det er fornuftig, jo, du elsker det fordi enkelte mennesker lar seg bare elske ubetinget, på tross. Og det er umulig å slutte. Er det sånn det er? Det er sånn det er. 

‎"La Vie en Rose" - filmen om Edith Piaf var smertefullt vakker. "Non, Je Ne Regrette Rien" er et memoar av hennes harde liv som kunstner. No, Je Ne regrette Rien No, I regret nothing No, absolutely nothing No, I regret nothing Neither the good that’s been done to me, Nor the bad; it is all the same! No, absolutely nothing, No, I regret nothing. It is paid for, swept up, forgotten I don’t give a damn about the past! With my memories I lit up the fire. My shame, my pleasures, I no longer need them. Swept up love affairs, And all of their faltering, Swept up forever, I start again from scratch No, absolutely nothing No, I regret nothing. Neither the good that has been done to me, Nor the bad; it is all the same No, absolutely nothing, No, I regret nothing. Because my life, because my joy, Today, start with you.

Plutselig slo det meg. Å vandre ingensteds hen. Den lykkefølelsen jeg sist følte da jeg vandret alene i landskapsparken. Den vakre og forlatte arkitektoniske perlen Villa Doria Pamphili som steg frem blant trærne, fuglekvitteret, sildring i fontener. Mennesker på søndagstur i vårsolen. Parken i Roma. Vandringene alene i parken i Roma. Jeg har muligens aldri følt meg mer fri, mer hel enn jeg gjorde på vandringene i Pamphili.  Et vakkert, ordnet kulturlandskap. En temperert, rolig oase midt i metropolen Roma. Et vitne om en storhetstid som er svunnen. Det vakre. Pompøse. Vandringene i Pamphili. Tiden sto stille. Jeg fikk pusten tilbake. 

Musikk stiller alt til disposisjon. Følelser. Tanker. Virksomhet. Uvirksomhet. Musikk lager orden i kaoset, helvete. Tonene og sangene ordner følelsene, setter de i et slags absurd system. Og maner frem drømmene! Den nærer ånden, avleder samtidig som den ordner.