Om språk
For hver time, hvert minutt og sekund av tiden jeg er omringet av, forsvinner jeg mer og mer ut. Til den jeg ikke kjenner. En fremmed. Meg selv. Et annet selv. Min fysikk eldes i utakt med min selvbevissthet. Jeg blir mer og mer fremmed for meg selv for hver dag eldre jeg blir. Den gjennomtrengelige, ufravikelige splittelsen. Språket er luft. Døde og oppbrukte bilder strøs for raust utover landskapet, som tusenvis av visne løv. Språket mitt er fengsel, en barriere for all selvutfoldelse. Alt er språklige bilder. Språket degenerer og forfaller i utakt med den stadige let etter ord som skal beskrive det som ikke kan sies. Det uutsigelige. Språket motsetter seg min bruksrett. Jeg er åndssløv og et kjellermenneske som bør holde meg der, I kjelleren. Isolert og alene er den tryggeste tilværelsen. I møte med andre dør jeg av tørst. En dør. En overgang. Terskel, gjennomgang, fire kanter, lister, metafor for fornyelse. Eller endring. Erindring. Hva skjedde bak lukkede dører? Hvem s...
