Rommet - diktblogg

Leika med eld Var visdom Dei såg han ikkje Levde i vantru Ordkunst er krigskunst Vettuge eller ei Han slo med avsaga hand Og slik enda han

Kva ventar utanfor? Ikkje noko, alt er berre heilt stille. Det er heller ingen som står utanfor og gløttar inn glaset. Alt er stilt, kaldt og ei venting. Ei venting. Alt ventar. Alle. Du gløtta aldri inn glaset, du opna det og steig inn. Utan å spørje, steig du inn. Kva ventar utanfor? ikkje noko særskildt. Dei som står der syng alle den same songen, det som er der har ikke endra seg. Kjem aldri til å endre seg. Du banka aldri på den varme ruta, du opna ho og steig inn. Utan å spørje, steig du inn. Og du trampa med begge føtene. Litt hardt, men samstundes mjukt. Hardt og varmt på same tid. Du steig inn. Og ut att. Kva ventar utanfor.

La det svinge som de herreløse hundene løper la meg svinge i treet der øyet henger fast i treet la meg løpe med de herreløse hundene  - jage - jakt - hvor skal vi? La meg svinge i treet og tenke det ondes problem kan vel bli løst - i treet er det øyet som ser - i treet - øyet i treet det ondes problem kan vel løses med det onde - med de herreløse hundene kan vel alle løpe med. Hva skal man tenke tale leke stoppe hale skite messe le gråte gråte skrike le hoppe over alle de andre og hoppe steile falle ned til bunns. Det bunnløse. La meg svinge i rock'n roll treet utenfor huset, la eplene bare falle ned på den stygggrønne jorden, de stygggrønne eplene kan falle lang fra stammen - helst - la musikken støye gjennom vinduet mens jeg svinger meg i treet, og de herreløse hundene krafser og skriker og vil også være med og svinge seg i treet, men det er vel greit - de kan være med å svinge seg. De faller nok lengre bort fra stammen.  Jeg ønsker ikke å drepe noen i dag.

Faldar seg ut i rommet, finn sine krokar, limer seg fast under senga, taper seg sjølv i tapetet. Inn i armhola knip angsten, lagar merke, blå og vonde. Den dansar rundt i skuggeheimen, i alle fakulteta. Den lukkar hjarte,  byggjer demningar, er kvide og lagar sorg. Stilla, ro. Ro i marg. .. Han leitar, stadig. Han finn ikkje ho. Han vandrar kvilelaust mellom stokkane. Borar neglene i barken, grip tak i håret hennar og riv, grip etter augo hennar kvilelaust mellom trestokkar i skogen, i skuggeheimen På kne. I angsten. Den trivst i mørkre rom. Den knesetjer og trivst godt i krokane. I treverket. I sprekken. Vital kraft som lukkar hjarte

Kvernar i kvarven rundt det umedvitne i det halvt medvitne, søvndrukne og trancendente egoet i nattas siste time, det var draumen som skilde meg og meg, dei ulike dramatis personae. Det var draumen som sameinte meg og den andre. Det umedvitne er alltid det djervaste vitne, det kryp med seks svarte bein oppetter veggen i nattas siste ulvetime. I ulvetida.

Eg har vorte vald til leiar for det friviljuge laget Venelaget Olav H. Hauge. Her er eit utdrag frå føremålet: "Venelaget Olav H. Hauge sitt føremål er å fremja interessa for Olav H. Hauge si dikting. Laget vart skipa i Ulvik i Hardanger den 21. august 1999, med mellom andre Arne Skjerven, Otto Hageberg og Gunnar Danbolt i styret. Laget tel i dag rundt 250 medlemar, og me samarbeider tett med Ulvik Poesifestival og Olav H. Hauge-stiftinga." Gler meg stort til å ta fatt på arbeidet med å fremje ein av Noregs beste poetar gjennom tidene.  http://www.venelagethauge.no/

Raudvin og sovepiller er ein god kombinasjon i (stort sett) alle høve. Det vert litt knall og fall men sova får eg i allefall.